Cool oppsetning på HT

Jakten på det ekstraordiære

Ketil Høegh er den eneste skuespiller på scenen i denne forestillingen. Det er likevel ingen monolog, for hans motspillere, først og fremst Bjørn sundquist og Anneke Von Der Lippe, projiseres på kulissene som film. Det handler om å ofre det de fleste vil kalle "Et normalt liv" til fordel for jakten på det ekstraordinære, i dette tilfellet den perfekte tonen. Bjørn Sundquist får stille de to sentrale spørsmålene i stykket: Er du god nok, og er det verdt det?

Ingen svar

Vi sitter kanskje og venter på svarene, men de kommer naturligvis ikke. Daniel (Høegh) ser tilbake på sitt liv, etter at han døde midt i en solo under en konsert. Traff han til slutt den perfekte tonen? Han kommer aldri nærmere noen svar, men formidler tvilen. Det stykket i liten grad drøfter er spørsmålet om den drivkraften som kan ligge i jakten på det ekstraordinære, det perfekte. Vi ser at Daniel hadde problemer med å knytte seg til andre og å stifte familie, men ville livet hans nødvendigvis blitt så vellykket uten dennedrivkraften, eller hvis han hadde ignorert den? Og ble Chet Baker ødelagt av berømmelsen, eller ville han blitt ødelagt uansett, bare med et uprøvd talent å drasse på i tillegg?

Cool, men kort

Et oppsetning kan uansett ikke bedømmes for hva det ikke er. Og stykket lykkes først og fremst gjennom å finne sin egen tone. Som musiker vil Daniel være cool, ikke for høyt, ikke for fort, ikke for mye, ikke for lite heller, men akkuret nok. Som Chet Baker. spillet her er også ganske finstemt, og scenografien er ikke overlesset. Høeghs spill unnlater å legge for mange føringer for mulige tolkninger og konklusjoner. Han holder avstand, holder seg cool, og dette er stykkets styrke. Men etter de ca 55 minuttene dette varer, sitter man igjen med en følelse av at det kunne vært sagt mer. Chet Baker spiller ikke her er altså ikke for høyt, ikke for fort, men litt for lite. Likevel vel verdt å se.