Gallows - "Grey Britain", en moderne klassiker?

Sjokkerende bra

http://www.myspace.com/gallows

"Grey britain" er bandets andre skive. Den første var etter min mening en helt ok plate, men heller ikke noe mer. Derfor er jeg mildt sagt sjokkert over kvaliteten på oppfølgeren. Jeg luktet ikke i det hele tatt hva dette bandet hadde inne, for "grey britain" er det beste rockealbumet jeg har hørt på iallefall 10 år, kanskje mer.

Jeg oppdaget rock via band som Minor Threath, Black Flag, Bad Religion og Fugazi. Råskapen fra hardcore-scenen fenget umiddelbart, og hardcore har vært med meg hele veien selv om musikksmaken har blitt vesentlig bredere med årene. De senere år har hardcore begrepet så til de grader blitt utvannet og i dag er det vel noe av det minst trendye du kan like. Gallows er utvilsomt inspirert av de overnevnte bandene, men de har klart (til min store overraskelse) å videreutvikle hardcore til noe nesten helt nytt. Nå snakker jeg ikke om emo-core eller andre slitte begrep, heldigvis. Gallows er tro mot sjangeren. Det som imidlertid er genistreken med sounden på "Grey britain" er at Gallows tørr å høres skikkelig tight ut. Dobbelt trommesett, en vegg av gitarer og flott produksjon er stikkord vi kan dra frem i dette tilfellet.

Gallows høres nemlig ut som en salig blanding av Minor Threath, Black Flag, Rage against the machine, satyricon, Mötorhead og Led Zeppelin. Og ja, det går faktisk ann!

Ingen dødpunkt

Men sounden er ikke alt. Man trenger låter også. På "Grey Britain" har låtskriver og frontfigur Frank Carter virkelig gjort jobben sin. Jeg finner rett og slett ikke et eneste dødpunkt her. Tekstmessig er nevnte Carter ikke akkurat den lystigste skribenten man kan treffe på. Den desperate og mørke stemningen i tekstene kler melodiene som hånd i hanske. Av låter vil jeg trekke frem "London is the reason", "I dread the night" og "Graves", men "Grey britain" er først og fremst et album der alt henger sammen. En av de beste utgivelsene på mange år og et album som vil stå på egne ben for all framtid.

Det er så utrolig befriende å endelig høre et band som går mot strømmen og gjør sin egen greie uten å tenke på trender. Og når skiva i seg selv er så hinsides fantastisk å er det bare en ting å gjøre; digge!