Oppsummering Karlsøy festival 2008 - Regn, skuffelser og blodsprut

Skuffelse. Bekymring

Det kan nok ha mye med været å gjøre, man blir ikke så glad av å fryse i to døgn. Ikke det at festivalen kan noe for været, men det de kan noe for er å ha laga et program jeg ikke synes var bra nok.

Et godt eksempel er Edgar Broughton Band, seint på lørdagskvelden.
Disse var sikkert flotte og flinke ca. 1977, men under konserten på Karlsøya fikk jeg ikke lyst til noe annet enn å kvele meg sjøl.

Savner Gatas Parlament
Savner litt kjente navn, type Gatas Parlament eller lignende, og skal ikke legge skjul på at det er et stort tap å ikke ha Tungtvann tilstede. Rest in Peace! Kanskje er ikke dårlig vær og (halv)dårlige band den beste kombinasjonen for en festival, som igjen muligens har gitt utslag i et middelmådig besøkstall, rundt tusen, og en ganske annen feeling enn tidligere år.

Dessuten er det sinnsykt irriterende at alle seminarene og de politiske happeningene jeg kunne tenke meg å delta på er lagt til ukedagene, da jeg faktisk må jobbe. Argh. Fikk ikke engang sett ei eneste geit, men fikk da mysa litt på festivalavisa Geithælvete..

Er litt bekymra for neste år, jeg. Håper det blir godt vær og et virkelig bra program.

Middels interessant. Kaffeslurping.

Nå skal man jo ikke krisemaksimere. Det var mye som var helt ok. Kaffen, for eksempel. Og verdens fineste leirplass. Karlsøya kan skilte med å ha den mest naturskjønne festivalcampen i landet, hvor en kan velge å bo midt i gryta eller langt pokkerivold borte fra alle andre. Masse flotte folk og gode venner.

Musikalsk sett var Strawbs et hyggelig bekjentskap, og det samme var PJ Somby Bands noe utradisjonelle tolkninger av samisk tradisjonsmusikk. Pierra Jovnna Somby er en begavet joiker, og har med seg et band av dyktige musikere som i stor grad jammer fram akkompagnementet. Resultatet blir en spennende hippierock-world-blanding, men personlig savner jeg variasjon og dynamikk i musikken.

Fingerprince
Fingerprince gjorde også en helt kurant konsert. Musikken er ikke den mest innovative, men det er bunnsolid og tøft, og med den kompromissløse vokalisten Solveig Jacobsen i front gjorde de intet dårlig inntrykk.

Nesegrus beundring. Lykke. Sprutende blod.

Nuh, mine damer og herrer, kommer den spennende biten. Først av alt en stor takk til den kjempehyggelige jenta fra Ormsundveien som lærte meg masse om byøkologi. Lykke til videre!

Så; i tillegg til å selge den enestående siggen Manitou har nemlig Karlsøyfestivalen gjort det kjempescoop å booke den Oslobaserte og helt eminente drum&bass-duoen La Casa Fantom. Bandmedlemmene Bård og Lars spiller da nettopp bass og trommer (hehe), og brøler det de er gode for, mens de uten omsvøp leverer en beintøff blanding av punk, hardcore og det som måtte falle dem inn.

La Casa Fantom
Fy faen i helvete for et jævlig bra band og undertegnede var så heldig å få et par ord med herrene etter konserten.

La Casa Fantom står med begge beina godt planta i ”Do it yourself”-filosofien, og gjør faktisk… alt sjøl. Fra innspilling til mixing og mastring, coverart og booking av turneer. Ikke noe problem, etter å ha holdt på i åtte år, og spilt i atten land rundt i Europa. Greia er i stor grad å skape seg sitt eget nettverk, bo hos venner, møte folk og ha det fett, men like mye er det vel at de beveger seg i en musikalsk verden som ingen norske punklabels vil gi ut.

– Vi blåser alt, sier Bård og Lars. Musikk sprenger grenser. Det er så mange regler i et så lite miljø, men vi driter i det. Vi spiller apepunk… Jaja, så er vi visst mange som liker apepunk!

Ikke er de så politiske heller.

- Tekstene går i retning av personlige katastrofer og generell forbannelse, sjøl om det har noen paralleller til et samfunn som er rimelig ute å kjøre.

La Casa Fantom er det beste bandet jeg har hørt på år og dag. En god dose misantropi blanda i et ganske ekstremt uttrykk, med en sinnsyk energi og aggresjon som går rett til hjertet. Det er så sint, det er så vilt og så intenst vakkert.

Blod på scena

Dessuten er det en ordentlig konsert først når noen blør. Hvilket bassisten gjorde. Ganske mye, sådan. Sikkert jævlig vondt, men tøft som snus, og en konsert som på mange måter veide opp for alle de andre litt kjipere konsertene.

Et par punkter må jo klages på likevel. Ikke så mange fikk med seg akkurat denne konserten, synd for dem. Men det verste var den korte spilletiden. Uvisst av hvilken grunn ble de hivd av scenen etter førti minutter… hadde det vært opp til meg hadde de spilt i førti til, i stedet for at vi måtte belemres med utdatert og uinspirert sytemusikk fra gamledager. Puh.

Så som dere sikkert har skjønt har jeg hatt et litt blandet inntrykk av Karlsøyfestivalen i år. Men noe godt har det da kommet ut av det; en flott forkjølelse og et nytt favorittband. I love you, La Casa Fantom. Forhåpentligvis spruter dere blod på publikum i Bukta neste sommer… Da lover jeg å gråte litt av glede.