Glitrende tomt i Chicago

Chicago er sensasjonalisme, sex og vold, vakre damer og heftige dansenumre. And all that jazz. Men fortjener den 13 Oscar-nominasjoner?

Chicago rir på musikalbølgen som i stor grad skyldes den fantastiske Moulin Rouge (en fantasme i dens vanvittig stilige form). Dens historie kan spores tilbake til en rettssak fra 1924 som har vært gjenstand for flere filmer, men mer åpenbart til Broadway-musikalen som hadde premiere i 1975. Oppsetningen i Oslo i fjor med Henriette Lien fra Hotell Cæsar som trekkplaster vil nok ikke gjøre filmen med Renée Zellweger, Catherine Zeta-Jones og Richard Gere til noen mindre suksess her hjemme.

Zellweger spiller den lett patetiske, men ambisiøse Roxie, som får sin sjanse til å bli stjerne da hun dreper elskeren sin og havner i nabocella til musikalstjernen Velma Kelly (Zeta-Jones). Velma har drept mannen sin fordi han var utro med Velmas søster og kollega.

Men ved hjelp av den glatte superadvokaten Billy Flynn (Gere), som er en mester i å manipulere media, kan de begge både gå fri fra henging (i motsetning til den uskyldig dømte hungareren) og bli superkjendiser på kjøpet.

Flott musikal

Som musikal funker dette veldig bra. Overgangene mellom ”realistisk” film og sang-og-dans numrene er fiffige: Sistnevnte foregår i hovedpersonenes fantasi, spesielt i Roxies.

Og i de numrene er det mye god musikk, spenstig koreografi, og sexy tekster. Faktisk er det ”Mama” i rapartisten Queen Latifahs skikkelse som stjeler showet her. Når hun gjør sin versjon av ”When You’re Good to Mama” kan en få god lyst til å krydre sausen hennes, for å følge teksten.

Richard Gere er en anelse stiv i damenes selskap, men det glemmer en fort i de gjennomførte musikalsekvensene.

Razzle-dazzle them!

Men slik jeg ser det er Flynns sang i rettssalen om å lure juryen trill rundt med glitter, stas og ikke minst sentimentalisme og sensasjonalisme (”razzle-dazzle them”) en slags nøkkel til å forstå filmen: Det er dette filmskaperne prøver å gjøre med oss som publikum.

Vi skal helst la oss rive med i virvelen av heftige dansenumre, lettkledde damer og kule jazztekster, og glemme at under glansen er det lite substans.

Handlingen er gjennomgående forutsigbar og befolket av sjablongaktige karakterer med dialog som hentet fra 1920-tallets hardkokte kiosklitteratur. Og hva er det med stakkarslige bilmekanikere på den tida??? (Jf. F. Scott Fitzgeralds Den store Gatsby !)

Vel, vel. Det er gode skuespillere, og de gjør sitt beste med materialet de har blitt tildelt.

Oscar-overraskelse

Likevel. Når jeg nå har sett Chicago er jeg overrasket over de vanvittig mange Oscar-nominasjonene for 2003. Sjekk lista (fra www.oscar.com ):

Fortjente nominasjoner:

• Kvinnelig hovedrolle: Renée Zellweger (bærer mye av filmen alene)
• Mannlig birolle: John C. Reilly (fortjent for den rørende fremstillingen av Roxies forsagte mann)
• Kvinnelig birolle: Queen Latifah (kul og korrupt)

Usikker på om det er fortjent eller ikke:

• Art Direction
• Cinematography
• Costume Design
• Film Editing
• Music (Song)
• Sound

Ufortjente nominasjoner:

• Kvinnelig birolle: Catherine Zeta-Jones (overbeviste ikke)
• Beste film, Beste manus (adapted) og Beste regi: nei og nei.
  Kanskje ikke uventet, filmens tilblivelse tatt i betraktning, har Chicago blitt en god musikal, men etter min mening en middelmådig film.