Motorpsycho i et nøtteskall

Av Alf M Eriksen

Motorpsycho har måttet ta telling en periode etter at Tromsøgutt Gebhardt forlot bandet for et på år siden. Deres siste album viste imidlertid at de to gjenværende psychonautene kjempet seg videre med et meget bra resultat, med en musikalsk flasketut pekende i retning av noe av det vi husker fra nittitallet.

Ville derfor live-opplevelsen by på et lignede flashback?

Tidlig og seig start

Det hører vel til sjeldenhetene med konserter som starter så tidlig som klokken 22, men da var guttene allerede i gang. Åpningen bød på Motorpsycho i en utgave få andre kan tillate seg å gjøre. Lange og seige låter, der bandet nærmest jammer seg fremover, og ikke engang selv vet hva som befinner seg rundt neste sving. Det er som vi er vitne til en bandøving, der bandet eksperimenterer med ulike uttrykk. Langtrekkelig, og kanskje en smule interessant for den hardeste fansen, mens andre får tålmodigheten satt på en prøve. Det gjorde ikke saken bedre at lyden var forferdelig – noe som virker å være en gjenganger på Driv for tiden. Motorpsycho bruker å ha et massivt og rikt lydbilde, mens det nå ble slengt grøtklatter rundt omkring i lokalet.

Bandets interesse for publikum var laber, og jeg kan ikke nekte for at et av Bent Sæthers egne uttrykk, "Dissapear up my own ass", kom sigende over meg. Det kan kanskje være et passende uttrykk på en egotripp? I begynnelsen virket det i alle fall som bandet var mer interessant i hverandre enn publikum.

Vendepunktet

Plutselig kom imidlertid et veiskille, såpass bemerkelsesverdig at jeg måtte titte på klokken. Etter 75 minutter forandret konserten karakter, slusene mot publikum ble åpnet og "hit’ene" plukket frem.

Hitparaden startet med de seneste slagerne fra ”Black Hole/Black Canvas”, og de plukket så videre fra sine fyldige, gamle gullgruver. Låter som ”Walking on the Water” og ”Neverland” løftet stemningen betraktelig, og sannelig kom det noen små ord til publikum også mellom låtene.

Det korte ekstranummeret ble avsluttet med ”Waiting for the One”, og med det var allsangen også et faktum. Etter to timer forlot dermed Motorpsycho åstedet med et relativt fornøyd publikum.

I en egen klasse

To timers konsert med Motorpsycho er veldig innholdsrik, og det viser for en bredde og repertoar bandet har å spille på. Man vet overhodet ikke hva man går til, og Motorpsycho går også langt for å prøve å gjøre hver enkelt konsert til en unik opplevelse. Alt flyter. Noen ganger kan det være dørgende kjedelig, andre ganger en briljant eksplosjon.

Nettopp dette har alltid vært nøkkelen til Motorpsycho, noe som gjør at de ikke er øverst på tronen, men har sin helt egen arena: Uforutsigbarheten!