A-ha: Knallfinale for Døgnvill

Av Dag Bergheim

Sist jeg så a-ha var for 20 år siden, i Skarphallen i Tromsø. Hysteriet rundt bandet var på sitt høyeste. Bilder av guttene hang på jenterom fra Stakkevollan til Santiago, de hadde frontet en heller tåpelig mote med hullete jeans og lærreimer rundt handleddene (og jo, jeg hadde også lagd hull i mine nye, dyrekjøpte Levis 501), og de lå på toppen av hitlistene ikke bare i Norge, men som første norske band noensinne hadde de blitt internasjonale superstjerner.

Bedre enn sist

Minus hull i buksene, så a-ha-gutta uforskammet freshe ut, som om de nettopp hadde kommet ut av tidsmaskinen fra 1987. I dag framstår imidlertid a-ha som noe langt mer enn åttitallsikoner eller falmede tenåringsidoler. Mye av de genuine musikalske kvalitene som a-ha står for, kom i bakgrunnen i all støyen og viraken rundt superstjernestatusen, men på Alfheim kom det et band som har levert gode låter i tre tiår. I tillegg til solide låter fra dette tiåret, hørtes de eldste låtene faktisk ikke daterte eller korny ut, i motsetning til så mye annet fra 80-tallet.

Allsang på Alfheim

Det var trangt på Alfheim, langt flere hadde kommet for å se a-ha anno 2007 enn i 1987. Og mange tusen sang med på låter som Take on Me, The Living Daylights og Crying in The Rain. Til tider kokte det av dansende, syngende og hoppende mennesker i folkehavet.

Men noen låter savnet vi

Det blir likevel feil å si at dette var en konsert uten dødpunkter. Bandet valgte å spille flere anonyme sanger fra sisteskiva Analogue, et valg som ble desto mer uforståelig all den tid den flotteste låta fra skiva, Celice, var utelatt fra settet. Og hvorfor kom det ikke noen låter fra Lifelines? En annen personlig favoritt som glimret med sitt fravær, var Velvet (En Savoy-låt, men med på Minor Earth, Major Sky).

I den store sammenhengen blir dette bare småplukk. A-ha leverte varene over all forventning. Det var et samspilt og opplagt band som ga en knallfinale for den første Døgnvillfestivalen.

Artikkelen er skrevet i samarbeid med Jan Erik Killengreen.