Lysistrata - Klassisk sex-lockout

Krig, fred, politikk, sex og sånn i antikkens Athen

Når athenske menn ikke trasket rundt på agoraen og diskuterte hva som skulle bli Ex.phil-pensum, bedrev de en uendelig serie kriger mot nabobystatene. Vanligvis var bare viktige hendelser som Irans atomvåpenprogram Perser-invasjoner og sommer-OL som kunne forene de greske bystatene og få dem til å legge ned våpnene. På grunn av manglende militærteknologi (bla. få muligheter for å storme festninger) hadde krigene en tendens til å bli like repetitive som eliteseriekamper i fotball. Etter en militær fiasko under erobringstokt til Sicilia i 413 f.Kr. var ekstra mange tusen athenske fruer sendt over i enkestanden. Det ut til at krigen skulle ende Sparta - Athen 1-0.

Det er i denne situasjonen at heltinnen Lysistrata blander seg inn i politikken. I alle fall i følge komedien som dramatikeren Aristofanes skrev for å underholde et krigstrett publikum som har begynt å tvile på at Athen kom til å seire på alle fronter. Mens andre av Athens kvinner er seksuelt frustrerte over at byen er tømt for alle andre menn enn gamlinger og smågutter, tenker Lysistrata ut en plan basert på kvinnelist. Hun overtaler kvinnene i byen til å nekte ektemennene sex før inngått fredsavtale med fienden Sparta. Takket være overdrevet mye libido blant kvinnene og mennene når de vender tilbake fra krigstokt, blir det mye forviklinger i forsøket på å få dem til å overholde eden om sexstreik.

Fra koiné-gresk til kåt nordnorsk

Den største utfordringen må ha gått til oversetter Ragnar Olsen. Han har tidligere har laget nord-norske versjoner av bla. Antigone av Sofokles og en rekke Shakespeare-stykker. Hvordan få replikkene til å flyte på saftig nord-norsk uten å bli stivt og pompøst? Mye av dialogen går på rim. (Ja, vi må helt til sluttscenene før det obligatoriske det barnslige rimet "pikk" blir brukt til å rime på "politikk".) En pussig detalj. Spartanere og andre utlendinger skiller seg ut ved å snakk svensk i stedet for nord-norsk. I andre amerikanske oppsetninger av Lysistrata snakker de gjerne sørstatsdialekt.

Lysistrata: . . . Det eneste vi må forsake, det er kuk.
Kalonike: . . . Jeg kan ikke forsake det jeg lever på.
Lysistrata: Du sa du ofret livet!
Kalonike: Ikke underlivet.
(Bokmålsversjon fra tidligere gjendikning,
klinger definitivt bedre på nord-norsk!)

Lysistrata er regidebuten til Kristina Kjeldsberg, som nylig ar fullført regilinjen ved Kunsthøgskolen i Oslo. Som debutant har tydeligvis forsøkt iherdig å skape en annerledes teateropplevelse av det eldgamle dramastoffet.

Vanligvis bedømmer en skuespillerprestasjoner etter evne til innlevelse i rollen, realistisk fremstilling av karakterene etc. Men når hele stykket er surrealistisk og tøysete er det vanskelig å vite hva en skal vurdere skuespillerprestasjonene opp mot. Alvorlig eller høytidelig ble det heldigvis aldri! Selv om en krampeaktig skulle presse inn et relevans "for vår tid" i slutten. Det hadde neppe vært nødvendig, stykket står på egne bein som et kuriosum fra en forgangen kulturkrets som var så heldig å bli bevart til vår tid fordi den ble idealisert i de to påfølgende årtusen. "Grekerne produserte mer historie og kultur enn de klarte å konsumere lokalt" som det har blitt sagt om dem.

Marit Adeleide Andreassen har hovedrollen som Lysistrata, kvinnen som organiserer den internasjonale sexnektaksjonen for fred. På slutten av 40-tallet har Lysistrata-rollen bla. blitt spilt av Wenche Foss. Vi må gå ut fra at en forsiktig dramatisert utgave av stykket den gangen vakte adskillig mer oppstuss enn den svært så eksplisitte 2010-versjonen til Hålogaland Teater. Andreassen gjør en solid jobb og holder plottet i gang selv om det er absurd og usammenhengende.

Scenografien til Even Børsum er lekestueaktig. Sofaputer blir stablet sammen for å illudere Akropolis eller krigsskip. Det fungerer fint så lenge dialogen og kukkostymene er så merkverdig at det trenger all oppmerksommheten.

I antikkens Athen ble alle rollene (så vidt denne anmelderen vet) spilt av menn. Kvinneroller ble spilt av menn med kvinnemasker. I Hålogaland Teaters er det også "utstyret" som bestemmer hva hvilket kjønn skuespilleren representerer. De kvinnelige og mannlige veksler roller ved å veksle mellom henholdvis løspupper i alle fasonger og store erigerbare tøykuker.

Hvordan greske dramaer hørtes ut, kan vi bare gjette oss til, siden noter og unoter og denslags ble funnet opp. Scenemusikken i Lysistrata har blitt nykomponert for anledningen av tromsøværingen Tore Bruvoll. Det er akkurat mange nok musikknumre til å tenke over om det er en musikal eller teaterstykke med musikkinnslag.

Protofeministisk eller pasifistisk pussighet?

Mens de fleste antikke teaterstykker neppe er interessant for andre enn klassiskfilologer, er stykket Lysistrata langt mer populært i moderne tid. Dette fordi det handler om kjønnskamp og kåtskap. Temaer som ikke har fått redusert aktualiteten sin like mye som antikke teaterstykker om gudene på Olympen, slavehold og krigshelter. Å tolke stykket som et likestillingsepos vil være helt feil. Aristofanes' hensikt var vel så mye å latterliggjøre kvinnene. Men han nøyde seg ikke med det, mennene blir fremstilt som like store slaver av sine lyster, så som en sann satiriker lot han utdritinga gå begge veier.

Politisk hadde ikke kvinnene i antikkens Hellas et fnugg av makt utover dørstokken. Når dikteren Aristofanes lagde dramaet om at kvinnene stoppet grep inn og stanset en storkrig, kan vi anta at det var så urealistisk at det var ustyrtelig komisk for datidens publikum. Fullt så artig blir det ikke to og et halvt årtusen senere, selv om intrigeingrediensene - krig og kåthet - er de samme og like kuriøst når de blandes.

Pasifisme var neppe heller Aristofanes' budskap i stykket. Skulle en bystat unngå å gå dukken og at innbyggerne ble solgt som slaver, var seier i kriger en nødvendighet. Pasifisme som idé ville vært helt anakronistisk.

For syv år siden fikk "Lysistrata" stor oppmerksomhet, i mars 2003, under oppmarsjen til Bush sin invasjon av Irak ble "Lysistrata" satt opp eller lest 1029 gange i 59 land samtidig som en protest mot krigen. Mange av disse ble filmet, og resulterte i dokuementaren Operation Lysistrata.

Dessuten har den blitt filmet et titalls ganger, med sterkt varierende kvalitet. I 2003 arrangerte danske skuespillerinner et Lysistrata-inspirert politisk opprop der de oppfordret statslederkoner å nekte ektemennene sex hvis de støttet Irak-invasjonen. Lysistrata er hyppig oppført. Til og med en rockeopera har blitt laget av den, dessuten et titalls filminnspillinger.

Sprikende anmeldelser

Alt som de gamle grekerne foretok seg var som kjent elevert, kulturelt, heltemodig og litterært. Eller for å sitere en diskusjon om den klassiske arv fra en kjent film:
"[The Greeks ... a] people so lofty, you'd think they shit marble!"

Kanskje er det noe av forklaringen på at kritikerne har trillet straight, ikke yatzy i sine anmeldelser. Sammenlign:

Skuespillertropp går rundt med erigerbare tøykuker i en moderne oppsetning = infantil russerevy

Skuespillertropp går rundt med erigerbare tøykuker i et gresk drama = nyskapende teaterkunst.

Lysistrata settes hyppigere opp som skoleteater på landets videregåendeteaterlinjer enn på "voksenteater". Kongsbakken-elevene satte den blant annet opp i 2003. Mannlige karakterer med ståkuk i annenhver scene som ikke klarer å styre kåtskapen sin, og kvinner som har så sterke seksuelle lyster at de ikke kan holde seg er i andre settinger i grenselandet mellom russerevy og pornoklisjéer. Mange av anmelderne som har mislikt stykket har syntes det ble for mye fjas. Nordlys like ikke stykket: "Gresk komedie ble nordnorsk tragedie". Dette kan være forskjellig toleranse hos anmelderne siden forrige gang stykket ble satt opp i Tromsø for syv år siden, skrev Nordlys begeistret at det var "stykket som har vært aktuelt siden det var skrevet".

Dagbladet syntes også det ble for pubertalt "En likandes lystighet og lekenhet til tross: Lukten av skolerevy trenger for ofte gjennom den profesjonelle innpakningen."

VG var langt mer begeistret og gav dramaet terningkast 5: "Alt i alt skulle man vel tro at denne mølja blir noen ingredienser for meget når historien som fortelles kan sammenfattes i utropet Make love not war!. "

Budskap?

Aristofanes' budskap i samtiden var vel heller trolig at Athen var så vanstyrt og truet av korrupt klikk av oligarker at selv et en by okkupert av av kåte kvinner ville kunne styrt staten bedre. Hvis det riktige "partiet" vant frem i Athen, kunne kvinnene trekke ta på sløret og trekke seg tilbake til kjøkkenet etter ha latterliggjort dem i deres en hypotetiske gjesteopptreden i politikken. Så de som liker Lysistrata fordi de liker det som et eksempel på urfeministisk urpasifistisk visdomsfilosofi fra de gamle grekerne har kanskje misforstått det.

Plottet er så urealistisk og idiotisk at det blir som om det skulle vært skrevet av Pirandello på LSD. Men det 70 morsomme minutter. Hvordan kan en kvinnelig sex-streik stoppe mennene fra å krige når de likevel har vært årevis i felttog? Sånne smådetaljer bryr dramaforfatteren Aristofanes seg med...

De som ønsker at alle teateropplevelser er saktegående, tungsindige dybdepsykologiske drama bør absolutt holde seg unna Lysistrata. De som ikke har noe mot å blande nordnorske grisevitser inn den vestlige litterærere kanon burde få med seg denne oppsetningen.