The Fleshtones (USA)

Skrevet av Egon Holstad

HALLO! Snakker om at historien må omskrives, for her har vi en helt ny mening bak begrepet Den hellige treenighet.

Hvis noen har på seg en rar hatt og har gitt ut to digitale singler er det liksom nok til å bli kalt “legendarisk” av norsk musikkpresse. Dét er selvsagt fullstendig fjollete. Man har nemlig “legender”, og man har ordentlige legender. The Fleshtones er L.E.G.E.N.D.E.R.

The Fleshtones startet opp i New York på slutten 70-tallet i miljøet rundt like legendariske CBGB’s og har, i motsetning til mange av sine samtidige, aldri sluttet å spille, aldri sluttet å gi ut skiver og aldri vist noe som kan ligne på et vagt tegn om å bli slappe eller stuerene. I lag med The Cramps, The Lyres – og nyere navn som The Cynics, Billy Childish og Dead Moon – har de vært en svært viktig faktor i revitaliseringen av garasjefrøene The Sonics og The Kinks sådde engang på 60-tallet. Det er skrevet bøker om dem, de dyrkes som idoler av artister med atskillig større salgstall på cv’en sin, og i fjor kom den lenge etterlengtede filmdokumentaren om bandet. Én sak er at fortsatt leverer skiver som gjør kritikere og fans fjetret. Noe helt annet er at i dag fortsatt går for å være noe av det mest vitale, livsjbejaende, übercoole og tøffe man kan se på en scene, og da er jo i bunn og grunn ikke mye å tenke på.

KOM PÅ FEST! KOM PÅ BLÅROCK! KOM PÅ THE FLESHTONES!